Ta ansvar

Toppidrett og utdanning: Det handler om samfunnsnyttige verdier og tilrettelegging, skriver førsteamanuensis Rune Bjerke ved Høyskolen Kristiania i denne kronikken.

Synergieffekter i samfunnet

Om «gjenbruk» av toppidrettsutøvere og styrket helse på arbeidsplassene

Han argumenterer her for at toppidrettsutøvere som ønsker å jobbe med sponsing, eventer og helse er en unik ressursgruppe som kan bidra til betydelig samfunnsnyttig verdiskapning, hvis «dual career» blir satt i et system. Bjerke skriver videre:

De sponsede idrettsheltene våre som konkurrerer på arenaer hvor både publikum og media er tilstede, blir brukt til å styrke sponsorenes merker – og spesielt i perioder hvor medaljefangsten er god.

Debatten 
Så langt ser det ut til at debatten omkring toppidrettsutøveres muligheter til å utdanne seg samtidig som de driver med sin idrett har handlet mest om tilrettelegging.  Debatten startet med at noen stortingsrepresentanter fremmet et representantforslag i 2018 som gikk ut på å forbedre tilretteleggingen av utdanningsprodukter for toppidrettsutøvere. Konkret gjaldt forslagene om minimumskravet på 50% av heltidsstudier for å få utdanningsstøtte fra Statens Lånekasse, at toppidrettsutøvere og andre med særskilte behov kan få finansieringsstøtte – selv om studietiden strekker seg lenger enn åtte år og at regjeringen bør oppfordre universiteter, høyskoler og fagskoler til å utvikle et mangfold av tilpassede studieprogrammer.

Tilrettelegging
Svein Stølen, rektor ved Universitetet i Oslo, er i en artikkel i Dagsavisen, skeptisk og aner detaljstyring og en type tilrettelegging som går utover kvalitet. Stølens ytring ble besvart av blant andre politikerne bak representantforslaget og prorektor Christen Krogh ved Høyskolen Kristiania som ikke forstår helt hvorfor tilrettelegging kan være så vanskelig. Stølen mener at tilrettelegging ikke må gå på bekostning av kvalitet og at krav til studentene også må gjelde gruppene som skal få dekket særskilte behov. Han mener, for eksempel, at krav til oppmøte for noen emner også må gjelde toppidrettsutøvere.

Jeg er enig. Krav kan gjelde trening i muntlig fremstillingsevne i form av presentasjoner, reelle cases som skal løses i grupper under veiledning, utvikling av personlig merkestrategi og utvikling av egne selvledelsesprogrammer som skal presenteres og forklares. For sponsorobjekter eller potensielle objekter er slik type ferdighetstrening verdifull for å utvikle seg til å bli et attraktivt objekt.

Etter en kommunikasjonsrunde med noen toppidrettsutøvere innen vinteridrett omkring en studie innen Sponsing og eventledelse, har de ikke noe problem med å forstå kravet til oppmøte, men håper på tilpasning med hensyn til tidsperioden på året som programmet skal gjennomføres. Disse innspillene tydeliggjør behovet for å kartlegge idrettsutøveres faglige interesseområder og når på året, gjerne konkrete uker, det passer best å gjennomføre samlingsbaserte programmer som går over hele dager «off season». Det burde være ganske enkelt å få til, men det kreves en innsiktsfase og et samarbeid mellom idrettsforeningene, særforbundene, utdanningsinstitusjonene og sponsorene.

Gjenbruk av toppidrettsutøvere 
Sponsorene burde vise samfunnsansvar og vise omsorg for utøverne som hele mennesker. Toppidrettsutøvere er hverken gladiatorer eller roboter som skal brukes i en periode kun når de høster medaljer, men de bør videreforedles i et Dual Career system med idretten, utdanningsinstitusjonene og sponsorene som har som mål å gjenbruke utøverne. Derfor burde sponsorene bidra til å gi utøverne muligheter etter endt idrettskarriere. Det kan nemlig se ut som utviklingen går i retning av at sponsorene i større grad enn før vil stille krav til motytelsen i form av verdiskaping i markedet eller i bedriften. Sponsorobjektene må derfor i tiden fremover utvikle egne strategier og ferdigheter, slik at de blir kapable til å bidra til verdiskaping sammen med sponsorene.

Jeg mener det er mange toppidrettsutøvere som kan representere en meget attraktiv rekrutteringsbase hvis de kombinerer toppidrett med utdannelse og kanskje med praksisperioder i en eller to bedrifter. Den prosessen bør starte tidlig, slik at hver enkelt kan finne sin retning for å utvikle egne kompetanseområder – noe som ofte tar tid. Etter flere år med en slik kombinasjon kan sponsorene rekruttere de som engang var sponsorobjekter. Dermed skapes en positiv verdiskapningssirkel som er formålstjenlig for flere interessegrupper og dermed også for samfunnet.

Eksempel på toppidrettsutøvere, utdannelse og samfunnsnyttige verdier 
Utviklingen i helse-Norge er negativ. Forskning.no meldte i 2016 at sykdom og skader på jobb koster Norge 30 milliarder årlig. De viktigste årsakene til sykdom og redusert helse er muskel- og skjelettsykdommer, psykiske plager og lidelser, hjerte- og karsykdommer og kreft. Nærmere 70 000 behandles årlig i sykehus og poliklinikker for hjerte- og karsykdom og 32 000 nye krefttilfeller oppdages årlig. I en folkehelserapport fra Folkehelseinstituttet anslås det at endringer i kosthold, fysisk aktivitet og røykevaner kan forebygge 80% av hjerteinfarkt, 90% av type 2 diabetes og over 30% av kreft. I Dagsavisen 24. januar 2014 kunne vi lese at Helsedirektoratet oversendte et dokument til Helse- og omsorgsdepartementet som viste at Norge kunne spare inn 239 milliarder kroner i året ved økt fysisk aktivitet!

I loven om folkehelsearbeid, som ble iverksatt i 2012, dreier prinsippene seg om at alle parter i samfunnet må involveres og inkluderes i et pro-aktivt forebyggende helseprosjekt og ta ansvar for utviklingen av helsetilstanden til unge, middelaldrende og gamle medborgere. I sin bok «Sterk Hjerne» argumenterer Ole Petter Hjelle for at fysisk aktivitet er den mest effektive og billigste medisinen vi kan ta i bruk. Derfor tror jeg at fremtidens HR avdeling også består av et helseteam. Der burde det være god plass til tidligere toppidrettsutøvere som ønsker å jobbe tverrfaglig med sponsing, eventer og helse.

Så tilretteleggingsdebatten burde handle mer om at sponsorene og utdanningsinstitusjonene må ta ansvar for å utvikle utøvere slik at de representerer en attraktiv rekrutteringsbase når de er ferdige med idrettskarrieren. Min påstand er den at toppidrettsutøvere med relevant basisutdannelse innen for eksempel event, sponsing og helse finansiert av sponsorene kan jobbe inn mot ansatte hos sponsorene og skape gunstige helseeffekter under og etter idrettskarrieren. Dermed skapes synergieffekter i samfunnet ved at sponsorene, utdanningsinstitusjonene og idretten samarbeider om en tydelig bærekraftig utvikling som handler om «gjenbruk» av toppidrettsutøvere og styrket helse på arbeidsplassene. Tilrettelegging er en kritisk suksessfaktor, men bør ikke være vanskelig få til i praksis.

Ta ansvar. Just do it!

 

 

Rune Bjerke, Høyskolen Kristiania

6. september 2019